Vigdis Frivoll skriver på Fugl i Nord om en delegasjon fra Balsfjord som sist helg dro oppover Signaldalen for å sjekke uglekasser. Det var Jan Gunnar, Karl-Birger, Per Steinar og Svein Ulle som var med på turen, i tillegg til henne.

– Først stoppa vi hos en familie i Signaldalen og merka ei perleugla m/4 pulli i en holk, skriver Vigdis. Per Steinar fekk æra av å fange perleugla i håven og Jan G merka den. Seansen ble avsluttet med behørig fotografering.

Delegasjonen sjekket flere kasser, som imidlertid var tome, til de kom til en kasse som henger i nærheten av elva. Ugla der ble av folkene som bor på gården med uglekassen, fortalt å være av det aggressive slaget.
– Vi skjønte ka slags ugla det va, skriver Vigdis. Og antakelsen deres om at det var ei haukugle som hekket i kassen, ble bekreftet. Per-Steinar måtte til pers igjen for for å fange den. Dette skulle bli Per-Steinars første voksne haukugle på hand.
– Den både skeit og prøvde å syle klørne i Per-Steinar, forteller Vigdis i mailen sin, noe som ble sett på som god underholdning av de øvrige deltakerne på turen. Men det var Karl Birger som fikk overlevert ugla og sørget for å holde kontroll på den mens Jan Gunnar satte på ring. Ugleholken inneholdt ikke mindre enn 10 egg, så det var ei produktiv ugle som holdt til der.

– Så kjørte vi innover dalen og starta med å sjekke våres egne holka, skriver Vigdis. – Vi sjekka 4 holka men ingen hekking i dem. Taket va blåst av én av holkan. Resten av holkan blei ikkje sjekka pga mykje råttsny. Vi orka ikkje å grunne tel skrevs.

Deretter ble to av kassene i Skibotn sjekket. I den ene var det et kull med perleugle med fem unger, som Jan Gunnar sørget for å sette ring på.

Kassene i Skibotndalen vil bli sjekket etter at mesteparten av snyen har tint. – Vi mistenker at Per Steinar har ei perleugla i kassen på Brenna, Hatteng. Perleugla har hukra der heile vintern og våren.

– Alle bildan som er lagt ut her er tatt på garden der de har kassen med haukugle. Her var det mange ugle-/kvinandholker og masse småfuglekasser. – Det var en riktig fugleinteressert familie. Vi hadde ei trivelig stund lamme dem, avslutter Vigdis.

De har estetiske verdier – de er veldig vakre dyr – om man tør å gå ned på deress nivå. Ordene tilhører Kjetil Åkra og var ment å være avslutningsordene etter kurskvelden om edderkopper den 24. april. Avslutningsord ble de ikke. Av den enkle grunn at foredraget han holdt var så engasjerende, og avslørte så mye spennende om edderkopper, at deltakerne ikke fikk seg til å forlate verken temaet eller lokalet eller slippe taket i Kjetil sånn uten videre. For ikke bare hadde han oppnådd å nå tilhørerne sine på en utmerket måte, men han fikk fram også opplevelsene som flere av deltakerne hadde hatt med edderkopper, og som de gjerne ville formidle. Bedre respons på et foredrag kan man ikke få.

Seansen med edderkopper fant sted på Våtmarksenteret på Storsteinnes. Det var teoridelen i et kurs om edderkopper som Midt-Troms Naturlag har tatt initiativ til. Med en kapasitet som Kjetil Åkra i sin midte, skulle det bare mangle om ikke et naturlag skulle søke å få formidlet kunnskap om en dyregruppe som vanligvis ikke får oppmerksomhet som fortjent.

Deltakerne denne kurskvelden fikk høre om, og se eksempler på, at edderkopper er en dyregruppe med stort mangfold. Fra sine møter med korsedderkopper og en del andre edderkopper kjenner de fleste til den nesten kulerunde bakkroppen, den nesten like runde forkroppen og de åtte beina – edderkoppenes habitus, karakteristiske og utseendemessige kjennetegn, som viser en forbløffend variasjon. Men at edderkopper kunne anta slike bisarre former som vi fikk se eksempler på, var uventet selv for de av oss som hadde bladd litt i bøker om edderkopper før denne kvelden. Og vi trenger ikke reise til tropene for å finne uventede former. Det finnes noen hos oss også.

Det var imidlertid ikke bare formen på enkelte edderkopper som forbløffet oss. Det finnes arter med farger som man må lete hos de mest fargerike fuglene etter. I tillegg har noen av de fargerike dyrene en parringsdans som du må lete hos paradisfuglene for å finne maken til.

Nå var det i utgangspunktet ikke bisarre former og spesielle farger som lokket deltakerne til å stille opp denne kvelden. Vi hadde vel en forventning om å få vite mer om en dyregruppe som vi nok hadde en aning om har mye spennende å by på. Og vi hadde forventninger om å lære å kjenne noen arter. Det å lære å kjenne noen arter fra hverandre, er da også ett av målene med kurset. I alle fall noen få. For edderkopparter kan være svært utfordrende å skille fra hverandre. I svært mange tilfeller må man sjekke formeringsorganene hos voksne individer for å finne ut av det. Edderkopper har nemlig en spesiell måte å formere seg på. De har noe som ser ut som et ekstra benpar og kalles for pedipalper. Hos hannen ser disse ut som et par kuler som er plassert på et par stilker. Ved hjelp av disse henter han spermier fra formeringsorganet sitt og plasserer det i formeringsorganet hos hunnen. Om han slipper til uten å bli spist. Han innleder nemlig en slags indirekte parring med stor risiko, for hunnen er alltid ute etter noe å mumse på, og en elskovssyk liten han kan være et greit mellommåltid.

Det vi skal fram til her, er imidlertid at den palpen hos hannen som passer i formeringsorganet, epigynet, hos en hun av en art, passer ikke i epigynet hos en annen art. Det er en av grunnene til at hybridisering er svært sjelden hos edderkopper.
Utfordringer som ligger i at man må studere kjønnsorganer for helt sikkert å artsbestemme edderkopper, er en grunn til at vi som nybegynnere og amatører bør være tilfredse om vi kan bestemme edderkopper til familie eller slekt. Til å begynne med i alle fall. Til vi har holdt på en tid. Åkra har studert temaet i fem år, tatt hovedfag på det og lært det.

Edderkopper er en gammel dyregruppe. De har eksistert på jorden i 400 millioner år og har gjennom evolusjonen nådd en tilnærmet perfekt tilpasning til miljøet de lever i. For de fleste av oss er det allmenkunnskap at de spinner nett for å fange insekter, og bilder av rene mesterverk av runde nett med dogg i soloppgang er et kjærkomment motiv for alle naturfotografer. Men det finnes mange flere typer nett, fra et virvar av tråder mellom lyng og gress til matter som ligger langs bakken. Vi finner også en edderkoppart lager ikke nett av silken sin, men lager en lang tråd med en limkule i enden. Når en nattsvermer nærmer seg slynger den tråden ut i luften som en spansk bolas (http://en.wikipedia.org/wiki/Bolas) og treffer svært ofte nattsvermeren med limkulen. Svermeren er sjanseløs der den blir hengende fast, og den blir rakst avlivet og spunnet inn i silke før den blir fortært. Edderkopper spiser forresten ikke som andre dyr. De tygger ikke i seg maten, men sprøyter fordøyelsesvæsken sin inn i byttet som går i oppløsning og bokstavelig talt blir drukket opp.

En annen imponerende sak med denne edderkoppen med bolasen sin, er at den kan etterligne feromonene som de enkelte svermerartene sender ut og på den måte lokke byttet til seg. Og det er ikke tilfeldig hvilke feromoner de etterligner. De etterligner feromonet til den aktuelle arten som er i nærheten. Imponerende.

Vi har edderkopper som ikke lager noen som helst form for nett, men som jakter som et hvilket som helst annet rovdyr. Blant den finner vi ulveedderkoppene som mange sikkert har stiftet bekjentskap med når de har lettet på en stein eller annet en varm og fin sommerdag. Disse raske vesenene, ofte med en kvit kule på bakkroppen, jakter på byttet sitt ved å løpe det inn og avlive det. Den kvite kula er forresten en kokong som er full av egg, og som hunnen bærer med seg og passer godt på.

Vi har også krepseedderkopper som kan sitte stille i en blomst med de lange forbena sin slått ut som armene på en hummer, og som de griper byttet med når det kommer innenfor rekkevidde. Og vi har hoppeedderkopper som kan hoppe inntil femti ganger så langt som sin egen kroppslengde for å fange byttet sitt. I følge Åkra er dette de sjarmerende edderkoppene.

Vi fikk mye denne første kurskvelden, og det fører for langt å komme inn på alt. Men noen fakta til tåler vi her. I følge Kjetil Åkra var edderkoppene først ute med mye. Bolas er allerede nevnt. I beina til hoppeedderkoppene er det hydraulikk og ikke muskler som gjør den i stand til å foreta sine imponerende sprang. Silken er blant de sterkeste materialene som finness – sterkere enn både stål og kevlar. Og om vi laget en tråd av edderkoppsilke, og den rakk sine drøye 40 000 km rundt jorden ved ekvator, så ville den veie mindre enn 500 gram!

Så må vi ikke glemme hva en edderkopp er. Den er nemlig det vi kaller den, en edderkopp. Absolutt ikke et insekt. Mens insekter har en kropp som bestaår av tre deler, består edderkoppens av to. De førstnevnte har tre par bein og vår venn fire par. Insekter har antenner, det har ikke edderkoppene. Insektene har to fasettøyne. Edderkoppene har ikke fasettøyne. Til gjengjeld har noen arter null øyne, og andre hele åtte. Hoppeedderkoppene kan fokusere. Og så har edderkoppene spinnvorter.

Edderkopper er fengslende dyr. Finnes nesten over alt. Til og med i vann. Dog ikke i havet. I hus finnes den. Nå skal jeg på jakt etter den som er vanligst å finne i hus hos oss. Jeg har sett den i kjelleren. Den finnes med nesten hundre prosent sikkerhet i ditt hus også. Den kalles Steatoda bipunctata og er et nyttedyr. Bare let, du finner den sikkert. Den er brun og har åtte bein…

Jann-Oskar