Måtte bare ut og ta et bilde av nordlyset i kveld der det glødet bak Kistefjell. Den som kjenner stjernehimmelen godt, kan kanskje finne stjernebildet Svanen på bildet. Det vil nok være lettere sagt enn gjort, da apparatet fanger inn så mange flere stjerner enn de fleste av oss ser med det blotte øyet.

Men det jeg egentlig ville fram til, var at mens jeg drev på med fotoseansen, så spilte perleugla for meg – i tjue minus. Så ut og lytt, folkens! Og merk dere hvor mange som spiller og hvor de er!

Jann-Oskar

Onsdag den 21. januar gjennomførte vi den siste kursvelden på edderkoppkurset. Denne gangen forsøkte vi oss på å bestemme edderkopper til familie og slekt, noe som kan være utfordrende nok for oss amatører. Så får vi øve oss på eksemplarene vi samlet sist sommer og bli godt kjent med edderkoppnøkkelen, før vi bestemmer oss for om vi skal gå løs på artene en gang i framtida.

Som vanlig var Kjetil en engasjert og inspirerende foredragsholder, som veiledet oss på skjerm før han slapp oss løs på egen hånd.

Vi planlegger forøvrig neste kurs allerede, også det med Kjetil som kursleder, og da er det insekter det skal handle om.

Gled dere!

Jann-Oskar

 

Det begynte på midten av sekstitallet. Da startet Hans og Hermien Prestbakmo den lange rekken av turer langs grensa mot Sverige i innlandet i Troms. De har tilbrakt timer og dager og uker i området. Så sent som i 2010, om skribleren av disse linjene husker riktig, lå de der inne i villmarka en hel måned – midt i vårløsninga. Den tida på året er disse fjellområdene lite tilgjengelig, og kun de få og mest avanserte brukerne av området er i stand til å mestre et såpass langvarig opphold. Selv om det etter hvert er mange som ferdes i området mesteparten av året, gikk det 18 dager den gangen uten at de så andre fjellvandrere.

Alle oppholdene har gitt dem mange opplevelser. I tillegg er de svært kunnskapsrike og har godt kjennskap til faunaen og floraen og geologien i området. Og historien. I tillegg er Hans en dyktig fotograf som har hatt med seg fotoutstyret på de fleste turene sine. Alt dette gjør at de har så mye å bidra med og formidle til oss som ikke har tatt området i bruk i like stor grad. Og de formidler det villig vekk. Takk og lov! Jeg føler meg trygg på at de vel tjue personene som møtte opp torsdag 8. januar i auditoriet på Høgtun for å høre Hans fortelle om natur mellom Treriksrøysa og Torneträsk neppe sier meg i mot.

Det var mer enn bildene av storslått natur som man kunne la seg begeistre av. For Hans kan formidle det som ligger bak bildene. Ett er det han kan formidle om naturen i seg selv – med viten om geologi og dyreliv og planteliv – der man blir slått av den rikdommen og frodigheten og mangfoldet, på tross av høyde over havet og det som sikkert kan oppleves som barske klimatiske forhold store deler av året. Desto sterkere blir opplevelsen når det går opp for oss at i det man trodde var øde villmark, finner vi spor etter menneskers virke gjennom årtusener.

Det kunne ikke gått så mange hundre årene etter at isen hadde trukket seg tilbake fra fjellheimen her før den var dekket av vegetasjon. Og dermed fantes det grunnlag for dyreliv og livberging for et folk som levde av jakt og sanking. For her fant folk tidlig livberging, og her satte de sporene sine, som skulle gi oss noe å undres over, og til å pirre tankene og refleksjonene våre. Boplasser, tufter og fangstgroper gir oss en idé om hvordan de levde. Og gravene noen tanker om hvordan de behandlet sine døde. Sporene finner vi over hele området.

Hvem var disse folkene – egentlig? Hvordan var kulturen deres? Og hvordan endret den seg til å bli de folkeslagene som skulle fortsette å leve i og av området?

Man kan undres.

Noe vet vi med større sikkerhet. For det er ikke bare spor etter de eldste tidene vi finner i området. Noe er av nyere dato. Og noe er av helt ny dato. Ett er hyttene som er bygd er her, og sporene etter dagens vandrere. De vet vi mye om. Likevel undres man, og man lager seg noe spørsmål å stille, om hva de gjorde og tenkte så sent som for noe tiår siden, de som la igjen ei steikepanne, eller tomme hermetikkbokser? Steikepanna kan være lagt igjen med tanke på senere bruk. Så kom aldri den anledningen. De som la igjen hermetikkboksene kvittet seg nok med søppel, uten tanker om eller hensyn til området de forlot.

Da lå det nok andre tanker bak symaskinen, som noen snublet over for noen år siden.

Og ennå finnes det mye spennende, og mange tankevekkere, og venter på å bli oppdaget blant viddene, dalene, skogene og fjellene langs Kjølen mellom Treriksrøysa og Torneträsk.

Tak Hans, for et fengslende og inspirerende foredrag!

Jann-Oskar

Noen uker før jul fikk vi melding om en noe uvanlig havelle i Senjahopen. Det var Roger Wilsgaard som meddelte oss det, og som sendte oss et bilde. Fuglen har vært observert flere ganger i løpet av de siste ukene, og kan være et mål for den som tar seg en tur i området for å se etter kval og havørn.