Celebert besøk i Balsfjord/Tromsø kommuner

No har vi storfint besøk i Balsfjorden. Egretthegre blei først sett og fotografert på Malangseidet 16. november d.å. av Tino Schott. Den 19. november blei det sett ei egretthegre i Lakselvbukt i Tromsø kommune og tatt bilde av med mobil av Bjørn Stakkenes (Jan Gunnar, pers.medd.). Jan G hadde fått tilsendt bilde av den. Bildet som vi viser her er tatt av Karl-Birger.

Egretthegre lav

Foto: Karl-Birger Strann

I formiddag (21. november) fekk Jan Gunnar øye på egretthegra i Laksvatnbukta. Han ringte oss og fortalte det. Karl-Birger og eg va på Tennes og der va også Per Steinar. Vi kjørte derfrå tel Laksvatnet for å se etter celebriteten.
K-B hadde sett egretthegre fly ved sjøen nedenfor huset våres på Fuggelli i mai 2011. Per Steinar hadde sett egretthegre i Sverige tidligere (trur eg). Eg har aldri sett egretthegre før i dag, så det blei et nytt “livs-X” på meg.

Alle hegrene e meir eller mindre skye fugla. Karl-Birger og Per Steinar fekk tatt nån bilda av den før den letta og flaug ned tel utløpet av Laksvatnelva. Ole Morten kom også dit og fekk sett den flotte fuggeln. Den store og kvite hegra med det gule nebbet lyste godt opp på våtmarka sjøl om det va lite lys. Det regna og skydekket va tungt der kl 12.30.

Det e sannsynligvis samme individet som besøkte Malangseidet og Lakselvbukt. Egretthegra skal normalt være på andre breddegrader enn Troms på denne tia av året, men det va verkelig trivelig med et slikt besøk.

Matias og eg såg silkehegre i Lofoten midt i juni 2013. Kuhegre har vore sett i Mosjøen og Bodø denna høsten. Det e berre å vente på at desse to artan skal komme på besøk tel oss i Troms.

Vigdis

Novembertellinga 2014

Sjelden har vi opplevd så fine forhold under novembertelling som i år. Temperaturene lå mellom minus 10 og minus 15 etter skalaen som den ærverdige svenske astronomen Anders Celsius (1701 – 1744) utviklet i 1742. Men det var vindstille – bare litt antydning til kaldsno på søndag – og dermed tålelige forhold.

Klarværet fikk dagene til å virke lange for årstiden, og det ga gode siktforhold, selv om det lå noe kaldskodde på Rossfjorden. Skodda var ikke spesielt forstyrrende, siden vi hadde relativt god oversikt over hele telleområdet.

Målsnes_DSCN2228

Stemning fra Målsnes på lørdag. Foto: Jann-Oskar.

Rossfjorden_DSCN2234

Stemning fra Rossfjorden på søndag. Foto: Jann-Oskar.

Det var flo rundt den tida vi startet ut på morgenene, og dermed ikke de langfjærene vi har pleid å legge tellingene etter. Men telleresultatene var bra, som vi skal se lenger ned i innlegget.

På lørdag tok Frank, Hermien, Per, Ketil og Jann-Oskar turen til utløpet av Målselva, Målsnes, Korris, Skog og Navaren. På søndag tok Frank Ketil og Jann-Oskar turen til Rossfjorden. Utferd som vanlig mellom kl 0900 og 0920 fra hhv Olsborg og Finnfjordeidet.

Lørdag 15.
Isen lå langt utover mot utløpet av Målselva, så vi begynte tellingene lenger ut enn vanlig. Det første vi fikk øye på var stjertene til tre sangsvaner, og en flokk som ved første inntrykk så ut til å kunne være krykkjer. Det har ikke vært uvanlig med krykkjer her på denne tida de siste årene, så vi fant det ikke urimelig. Holdet var imidlertid langt, men da vi beveget oss lenger utover, kunne vi konstatere at det var kun et par – tre krykkjer i en flokk som ellers besto for det meste av fiskemåse.

Havørn_Målsnes_IMG_2059

Oppi bakkene poserte ei havørn for oss på lørdag. Foto: Ketil Vegum.

Hva som heller ikke har vært uvanlig de siste par årene, er flokkene med siland som har oppholdt seg i området. Slike flokker med fugler som har høy aktivitet, er det vanskelig å få en fullgod oversikt over. Det er vanskelig å telle dem, og anslag blir høyst usikre. Vi (les. Jann-Oskar) velger å ta bilder og telle i ro og mak etter at vi (les: han) er kommet heim. Denne gangen til nært to tusen individer.

Et aldri så lite utsnitt av flokkene av siland på fjorden på lørdag. Foto: Ketil Vegum.

Et aldri så lite utsnitt av flokkene av siland på fjorden på lørdag. Foto: Ketil Vegum.

Et i særdeles hyggelig syn denne gangen var flokkene med havelle. Riktignok bare to flokker, og begge med rundt tjue individer, men i forhold til tellinger de siste årene der det å få se en havelle i løpet av helga har vært som en ekstra bonus å betrakte, er rundt førti individer veldig bra. Savnet etter flokkene på flere hundre individer som vi pleide å ha for femten – tjue år siden oppleves uansett til å ta og føle på.

Den ene av flokkene besto av en hvøvelig blanding av hanner og hunner, mens det i den andre flokken var kun en hun. Vi er dermed sikre på at det var to forskjellige flokker vi observerte.

Endelig var de der igjen. Havellene. Foto: Ketil Vegum.

Endelig var de der igjen. Havellene. Foto: Ketil Vegum.

Flokken på 8 ærfugler var heller ikke å forakte. Arten har i likhet med havellene opptrådd i store mengder før om årene, og har – som havellene – vært fraværende i mange år.

Selv om tre orrhaner og en oter ikke blir lagt inn som en del av SEAPOP, tar vi med stor glede inn over oss at de viser seg fram.

oter_IMG_2094

Oter er alltid en bonusart for oss. Foto: Ketil Vegum.

Tellinger for lørdag:
sangsvaner     3
krykkjer         3
gråmåse         150
siland 2000
fiskemåse       35
ravn    2
storskarv        3
haveller          47
Stokkand       5
svartbak         1
alke    1
orrhane          3
ærfugl            8
havørn            3
sjur     14
kråke  55
oter     1

Søndag 16.
Mye is på elva ned mot sandørene ved Rossfjordneset, gjorde at tellingene på den delen av området var raskt gjennomført. I Rossfjordstraumen var det imidlertid mye interessant å ta for seg. At det var en god del sangsvaner der, både unge og voksne, og en del stokkender, var ikke helt uventet. Det var derimot de fem brunnakkene som lå der. I tillegg så vi tre kvinender. Det er ikke helt uvanlig, selv om det ikke skjer under hver telling.

Straumen_DSCN2232

Det var mye is på elva mellom Straumen og Rossfjordneset. Dermed var det heller ikke fugl å observere her. Foto: Jann-Oskar.

Fjæreplytten svikter oss aldri når vi har tellerunde til Rossfjorden. Som vanlig kunne vi observere den på sandøra. De tegnet seg i vakker silhuett mot sjøen i bakgrunnen der de beitet på en smal landtunge. Det var dermed relativt enkelt å få oversikt over flokken.

To havørner på en tur til Rossfjorden er ikke å forakte. Og de havnet som vanlig på lista vår. Detsyntes vi også at den ene gråtrosten som vi observerte også fortjener. Kanskje fordi den ble observert fra det siste punktet på ruta. Der pleide vi å ha en del sjøorrer i ”gamle dager”, mens vi de siste årene ikke har hatt særlig mange spennende observasjoner akkurat der. Så vi tar med gråtrosten her.

Havørn_Rossfjord_IMG_2127

Og havørna var der. Den kom seilende inn over hodene våre og slo seg ned på en stein på sandøra. Foto: Ketil Vegum.

Observasjoner søndag:
sangsvaner     36 (8 juv)
stokkand        22
brunnakke      5
kvinand          3
fjæreplytt       210
stokkand        160
gråmåse         3
havørn            2
gråtrost          1
sjur     17
kråke  51

Neste gang
blir marstellinga 2015. Disse tellingene er en god anledning til både læring og hyggelig samvær. Så benytt gjerne anledningen til en dag eller to sammen med andre fugleinteresserte en vårvinterdag. Vi forsøker så godt det lar seg gjøre å legge opp til at tellinga skal foregå ei helg med så gunstig værvarsling som mulig. Slår meldinga til, og vi samtidig får gunstige forhold med flo og fjære, kan det ende opp med mange riktig så fine opplevelser.

Jann-Oskar

Balsfjordtreffet 2014

Årets Balsfjordtreff blei arrangert med Fjordmuseet på Storsteinnes som utgangspunkt. 16 deltakere møtte opp. Været var sånn tålig bra, oppholdsvær og litt sur vind. Tempen va heilt  normal for årstia og sola gløtta litt fram. Ikkje verst at det blei oppholdsvær dettan året fordi det har regna kvert år sia det 1. treffet blei arrangert i 2009.
Frå Lenvik: Jann-Oskar Granheim, Anita og Steinar Sommerbakk.
Frå Målselv: Frank Nygård og Jan Inge Karlsen.
Frå Tromsø: Unni Bjerke Gamst og Torbjørn Alm
Frå Storfjord: Per Steinar Sommervold
Frå Balsfjord: Karl-Birger Strann, Jan Gunnar Kristiansen, Anne Rita og Svein Ulle Haugen, Matias Hagtvedt, Fredrik Olsen og Vigdis Frivoll. Kjetil Åkra representerte og stilte Fjordmuseet tel disposisjon for oss. Han har velvillig gjort det kvert år.

Detta året ble deltakeran satt opp i grupper og fekk ansvar for 4 naturtyper (kulturmarkseng, lauvskog, fjære/åpne vannmasser og granplantefelt). Vi registrerte både fugla, pattedyr og planta i ca 3 tima. Alt blei lagt inn på Jann-Oskars Mac. Regne med at Kjetil får lister av alt tel bruk på Fjordmuseet.

Vi kikka også på våtmarksutstillinga på Fjordmuseet. Vi måtte sjølsagt ned på Sørkjosleira for å kikke på ka arta som va der. Vi dro også en tur tel Rislamoen for å kikke på gulveis og lerkesporer.

Sjøl om det mangla en del fuglefolk frå fylket, kan vi ikkje sei ainna enn at vi må være fornøyd med at såpass mange stilte opp. Det va tre nykommera i år (Anita, Torbjørn og Jan Inge). Satte stor pris på at Torbjørn som er en veldig stor kapasitet på karplanter, møtte opp. Det er jo i Naturlagets ånd; vi skal være tverrfaglig.

Det så ut som alle trivdes og eg konkludere med at treffet va vellykka. Takk te dokker alle sammen for et vel gjennomført treff!

Etter litt kaffeslaberas dro alle kver tel sett sånn ca kl 18-19. Karl-Birger og eg kjørte direkte opp tel Dividalen FS for å hjelpe Nils Helge med ringmerking av bjørkefinka, etc. Vi har jo alltid brukt å fare tel fuglestasjonen i løpet av treffet; kunne ikkje gjøre nokka unntak i år.

Under: Nåkken stemningsbilda fra treffet.

Vigdis

IMG_0002 IMG_0024 IMG_0085 IMG_0091

Temakveld om fugl

Drøyt tretti personer stilte opp på biblioteket i kveld for å høre foredrag om fugler. Et engasjert og lydhør gjeng i alle aldre holdt ut i halvannen time mens Jann-Oskar først snakket om hvorfor dete er viktig med kunnskap om fugler og siden tok for deg noen av de artene som vi nå går og venter på.

Ugletur til Skibotndalen

Vigdis Frivoll skriver på Fugl i Nord om en delegasjon fra Balsfjord som sist helg dro oppover Signaldalen for å sjekke uglekasser. Det var Jan Gunnar, Karl-Birger, Per Steinar og Svein Ulle som var med på turen, i tillegg til henne.

– Først stoppa vi hos en familie i Signaldalen og merka ei perleugla m/4 pulli i en holk, skriver Vigdis. Per Steinar fekk æra av å fange perleugla i håven og Jan G merka den. Seansen ble avsluttet med behørig fotografering.

IMG_2185

Per Steinar i aksjon for å kikke opp i perleugleholken.

IMG_2184

Per Steinar beundre perleugla.

Uglemerking 2

Karl-B og perleugla + bestemor og én av døtrene på gården.

Delegasjonen sjekket flere kasser, som imidlertid var tome, til de kom til en kasse som henger i nærheten av elva. Ugla der ble av folkene som bor på gården med uglekassen, fortalt å være av det aggressive slaget.
– Vi skjønte ka slags ugla det va, skriver Vigdis. Og antakelsen deres om at det var ei haukugle som hekket i kassen, ble bekreftet. Per-Steinar måtte til pers igjen for for å fange den. Dette skulle bli Per-Steinars første voksne haukugle på hand.
– Den både skeit og prøvde å syle klørne i Per-Steinar, forteller Vigdis i mailen sin, noe som ble sett på som god underholdning av de øvrige deltakerne på turen. Men det var Karl Birger som fikk overlevert ugla og sørget for å holde kontroll på den mens Jan Gunnar satte på ring. Ugleholken inneholdt ikke mindre enn 10 egg, så det var ei produktiv ugle som holdt til der.

Uglemerking

Karl-B holder en preiken om haukugla tel tre av familiemedlemman på gården + Jan Gunnar mens de to paparazzi-fotografan (Svein og Per Steinar) tar bilda og eg tar foto av alle sammen.

– Så kjørte vi innover dalen og starta med å sjekke våres egne holka, skriver Vigdis. – Vi sjekka 4 holka men ingen hekking i dem. Taket va blåst av én av holkan. Resten av holkan blei ikkje sjekka pga mykje råttsny. Vi orka ikkje å grunne tel skrevs.

Deretter ble to av kassene i Skibotn sjekket. I den ene var det et kull med perleugle med fem unger, som Jan Gunnar sørget for å sette ring på.

Kassene i Skibotndalen vil bli sjekket etter at mesteparten av snyen har tint. – Vi mistenker at Per Steinar har ei perleugla i kassen på Brenna, Hatteng. Perleugla har hukra der heile vintern og våren.

– Alle bildan som er lagt ut her er tatt på garden der de har kassen med haukugle. Her var det mange ugle-/kvinandholker og masse småfuglekasser. – Det var en riktig fugleinteressert familie. Vi hadde ei trivelig stund lamme dem, avslutter Vigdis.

Vakre og sjarmerende

De har estetiske verdier – de er veldig vakre dyr – om man tør å gå ned på deress nivå. Ordene tilhører Kjetil Åkra og var ment å være avslutningsordene etter kurskvelden om edderkopper den 24. april. Avslutningsord ble de ikke. Av den enkle grunn at foredraget han holdt var så engasjerende, og avslørte så mye spennende om edderkopper, at deltakerne ikke fikk seg til å forlate verken temaet eller lokalet eller slippe taket i Kjetil sånn uten videre. For ikke bare hadde han oppnådd å nå tilhørerne sine på en utmerket måte, men han fikk fram også opplevelsene som flere av deltakerne hadde hatt med edderkopper, og som de gjerne ville formidle. Bedre respons på et foredrag kan man ikke få.

SAMSUNG

Seansen med edderkopper fant sted på Våtmarksenteret på Storsteinnes. Det var teoridelen i et kurs om edderkopper som Midt-Troms Naturlag har tatt initiativ til. Med en kapasitet som Kjetil Åkra i sin midte, skulle det bare mangle om ikke et naturlag skulle søke å få formidlet kunnskap om en dyregruppe som vanligvis ikke får oppmerksomhet som fortjent.

Deltakerne denne kurskvelden fikk høre om, og se eksempler på, at edderkopper er en dyregruppe med stort mangfold. Fra sine møter med korsedderkopper og en del andre edderkopper kjenner de fleste til den nesten kulerunde bakkroppen, den nesten like runde forkroppen og de åtte beina – edderkoppenes habitus, karakteristiske og utseendemessige kjennetegn, som viser en forbløffend variasjon. Men at edderkopper kunne anta slike bisarre former som vi fikk se eksempler på, var uventet selv for de av oss som hadde bladd litt i bøker om edderkopper før denne kvelden. Og vi trenger ikke reise til tropene for å finne uventede former. Det finnes noen hos oss også.

Det var imidlertid ikke bare formen på enkelte edderkopper som forbløffet oss. Det finnes arter med farger som man må lete hos de mest fargerike fuglene etter. I tillegg har noen av de fargerike dyrene en parringsdans som du må lete hos paradisfuglene for å finne maken til.

Nå var det i utgangspunktet ikke bisarre former og spesielle farger som lokket deltakerne til å stille opp denne kvelden. Vi hadde vel en forventning om å få vite mer om en dyregruppe som vi nok hadde en aning om har mye spennende å by på. Og vi hadde forventninger om å lære å kjenne noen arter. Det å lære å kjenne noen arter fra hverandre, er da også ett av målene med kurset. I alle fall noen få. For edderkopparter kan være svært utfordrende å skille fra hverandre. I svært mange tilfeller må man sjekke formeringsorganene hos voksne individer for å finne ut av det. Edderkopper har nemlig en spesiell måte å formere seg på. De har noe som ser ut som et ekstra benpar og kalles for pedipalper. Hos hannen ser disse ut som et par kuler som er plassert på et par stilker. Ved hjelp av disse henter han spermier fra formeringsorganet sitt og plasserer det i formeringsorganet hos hunnen. Om han slipper til uten å bli spist. Han innleder nemlig en slags indirekte parring med stor risiko, for hunnen er alltid ute etter noe å mumse på, og en elskovssyk liten han kan være et greit mellommåltid.

Det vi skal fram til her, er imidlertid at den palpen hos hannen som passer i formeringsorganet, epigynet, hos en hun av en art, passer ikke i epigynet hos en annen art. Det er en av grunnene til at hybridisering er svært sjelden hos edderkopper.
Utfordringer som ligger i at man må studere kjønnsorganer for helt sikkert å artsbestemme edderkopper, er en grunn til at vi som nybegynnere og amatører bør være tilfredse om vi kan bestemme edderkopper til familie eller slekt. Til å begynne med i alle fall. Til vi har holdt på en tid. Åkra har studert temaet i fem år, tatt hovedfag på det og lært det.

Edderkopper er en gammel dyregruppe. De har eksistert på jorden i 400 millioner år og har gjennom evolusjonen nådd en tilnærmet perfekt tilpasning til miljøet de lever i. For de fleste av oss er det allmenkunnskap at de spinner nett for å fange insekter, og bilder av rene mesterverk av runde nett med dogg i soloppgang er et kjærkomment motiv for alle naturfotografer. Men det finnes mange flere typer nett, fra et virvar av tråder mellom lyng og gress til matter som ligger langs bakken. Vi finner også en edderkoppart lager ikke nett av silken sin, men lager en lang tråd med en limkule i enden. Når en nattsvermer nærmer seg slynger den tråden ut i luften som en spansk bolas (http://en.wikipedia.org/wiki/Bolas) og treffer svært ofte nattsvermeren med limkulen. Svermeren er sjanseløs der den blir hengende fast, og den blir rakst avlivet og spunnet inn i silke før den blir fortært. Edderkopper spiser forresten ikke som andre dyr. De tygger ikke i seg maten, men sprøyter fordøyelsesvæsken sin inn i byttet som går i oppløsning og bokstavelig talt blir drukket opp.

En annen imponerende sak med denne edderkoppen med bolasen sin, er at den kan etterligne feromonene som de enkelte svermerartene sender ut og på den måte lokke byttet til seg. Og det er ikke tilfeldig hvilke feromoner de etterligner. De etterligner feromonet til den aktuelle arten som er i nærheten. Imponerende.

Vi har edderkopper som ikke lager noen som helst form for nett, men som jakter som et hvilket som helst annet rovdyr. Blant den finner vi ulveedderkoppene som mange sikkert har stiftet bekjentskap med når de har lettet på en stein eller annet en varm og fin sommerdag. Disse raske vesenene, ofte med en kvit kule på bakkroppen, jakter på byttet sitt ved å løpe det inn og avlive det. Den kvite kula er forresten en kokong som er full av egg, og som hunnen bærer med seg og passer godt på.

Vi har også krepseedderkopper som kan sitte stille i en blomst med de lange forbena sin slått ut som armene på en hummer, og som de griper byttet med når det kommer innenfor rekkevidde. Og vi har hoppeedderkopper som kan hoppe inntil femti ganger så langt som sin egen kroppslengde for å fange byttet sitt. I følge Åkra er dette de sjarmerende edderkoppene.

Vi fikk mye denne første kurskvelden, og det fører for langt å komme inn på alt. Men noen fakta til tåler vi her. I følge Kjetil Åkra var edderkoppene først ute med mye. Bolas er allerede nevnt. I beina til hoppeedderkoppene er det hydraulikk og ikke muskler som gjør den i stand til å foreta sine imponerende sprang. Silken er blant de sterkeste materialene som finness – sterkere enn både stål og kevlar. Og om vi laget en tråd av edderkoppsilke, og den rakk sine drøye 40 000 km rundt jorden ved ekvator, så ville den veie mindre enn 500 gram!

Så må vi ikke glemme hva en edderkopp er. Den er nemlig det vi kaller den, en edderkopp. Absolutt ikke et insekt. Mens insekter har en kropp som bestaår av tre deler, består edderkoppens av to. De førstnevnte har tre par bein og vår venn fire par. Insekter har antenner, det har ikke edderkoppene. Insektene har to fasettøyne. Edderkoppene har ikke fasettøyne. Til gjengjeld har noen arter null øyne, og andre hele åtte. Hoppeedderkoppene kan fokusere. Og så har edderkoppene spinnvorter.

Edderkopper er fengslende dyr. Finnes nesten over alt. Til og med i vann. Dog ikke i havet. I hus finnes den. Nå skal jeg på jakt etter den som er vanligst å finne i hus hos oss. Jeg har sett den i kjelleren. Den finnes med nesten hundre prosent sikkerhet i ditt hus også. Den kalles Steatoda bipunctata og er et nyttedyr. Bare let, du finner den sikkert. Den er brun og har åtte bein…

Jann-Oskar

Årsmøtet 2014

Møte MNL 2

Torsdag 27. mars-14 var det årsmøte i naturlaget kl 19 på Høgtun, Olsborg. 15 personer (Frank Nygård, Jann-Oskar Granheim, Hermien og Hans Prestbakkmo, Bodil og Johan Olsborg, Steinar Sommerbakk, Geir-Harald Dreyer, Jan Inge Karlsen, Karl-Birger Strann, Jan Gunnar og Jens-Arne Kristiansen, Anne Rita og Svein Ulle Haugen + Vigdis Frivoll) deltok der. Frank (leder) orienterte om lagets gjøremål i 2013. Styret blei gjenvalgt og etterpå hadde Karl-Birger et foredrag med bilder og lyd av hvilke ugler man kan se og høre i Troms. Etter at vi forlot Høgtun, kjørte 9 av oss til Moen og videre mot Rundhaug for å lytte etter ugler. Det var perfekte ugleforhold med plussgr og vindstille. Vi hørte ei perle- og ei haukugle på turen. Vi gav oss ganske fort pga av litt for dårlig respons fra uglene og var heime rundt midnatt.

Møte MNL 1

Tusen takk til styret med Frank, Jann-Oskar og Hermien i spissen for vel gjennomført møte + til Bodil som holder styr på økonomien i laget. En spesiell takk sendes Hermien og Bodil for bevertninga og den gode heimebakte kringla til Bodil gikk ned på høykant. Takk for godt oppmøte og håper også resten av medlemmene i laget ser seg tid til å møte opp neste gang. Det er alltid trivelig med slike møter.

Vigdis

Marstellinga 2014

Etter at vi måtte avlyse tellinga som vi hadde lagt til 8. og 9. mars, men som vi måtte utsette på grunn av «Jorun», mens «Kyrre» nektet oss å foreta telling den påfølgende uka, kunne vi endelig gjennomføre den mandag 17. og tirsdag 19. mars.
Det var kaldt begge dagene, og mye is, men på tross av det, fikk vi to fine dager med flere obesrvasjoner enn det vi hadde fryktet ville bli resultatet.

Her følger en lite rapport.

Rossfjorden mandag 17. mars
Deltakere: Frank og Jann-Oskar
Værforhold: Skyfritt, vindstille, minus 13 Celsius.

Det var mye is. Utløpet av Rossfjordvatnet var tilfrosset, og dermed ble det ingen telling fra det faste førstepunktet på ruten.
To hundre meter nedenfor brua i Straumen var det åpen råk. Der lå det 10 sangsvaner, 7 voksne og 3 ungfugler.
Det var mye også mye is nedover elva fra Straumen til Rossfjordneset, og ingen observasjoner på strekningen.

Mudderflata ved Rossfjordneset var helt glasert med is, dermed ingen observasjoner av fjæreplytt og kråker. Fra fast telle- og kafferastpunkt på selve neset kunne vi telle i alt 90 stokkender innover mot Sørfjorden. Endene lå spredt, og hovedflokken lå lenger fra land enn vi vanligvis ser at stokkender ligger. Mens vi nøt medbrakt kunne vi se årets første snøspurver fly forbi.

Det er uvanlig at vi ser så lite fugl under tellingene på Rossfjordneset. Vi kunne ikke huske at vi tidligere har opplevd null observasjoner av måser.

Status for mandagen
Sangsvaner 10 stk
Stokkand 68/22
Hegre 1
Snøspurv 3

Målsnes tirsdag 18. mars

Deltakere: Frank, Ketil og Jann-Oskar
Værforholdene som på mandag

Det lå mye is i utløpet av elva, slik at stansen på fast førstestopp ble meget kort. Videre utover mot kaia på Målsnes kunne vi observere både sangsvaner, gråmåse, svartbak, fiskemåse og krykkje, i tillegg til silender. Ogikke å forglemme en oter. Turen videre til Korris og Nygård ga oss to krykkjer til og en havørn. De første krykkjene som vi observerte, drev stupdykking og fanget små fisker i overflaten.

Sørfjorden og Navaren kunne skilte med gråmåse, svartbak og storskarv. I tillegg kunne vi observer en flokk på om lag 60 fugler litt innefor støtta mellom Skog og Holmen. På grunn av hildring var det vanskelig å artsbestemme alle individene med sikkerhet, men det var både sjøorre og ærfugl i flokken, der det så ut til at hovedtyngden av sjøorre lå i området nærmest støtta.

Status for tirsdagen
Sangsvaner 25
Silender 420+
Gråmåse 51
Svartbak 5
Fiskemåse 1
Krykkje 13
Havørn 1
Oter 1

Jann-Oskar

Lenvikhalvøya første helga i mars

Karl-Birger, Nils Helge og eg kjørte grytidlig via Buktamoen tel Rossfjordneset og over Rossfjordstraumen videre tel Tennskjær, Aglapsvik, Rødbergsodden, Kårvikhamn, Bjorelvnes, Finnsnes, Finnfjordvatnet, Buktamo og heim igjen tel Fuggelli for å spise en velfortjent middag. Sol og +5°C på det varmaste. Nils H va på “jomfruelig grunn”.

Nån av artan vi så:

Rossfjordstraumen:

4 ad og 3 2k sangsvane, 1 kvinand, 50 fjæreplytt

1 fossekall vStraumen-brua

1 fossekall v/Gårdselva

Kråkneset, Rossfjorden:

200 fjæreplytt

Mohaugen (rett ovenfor Tennskjær på veg mot Aglapsvik):

1 gjerdesmett (kort sangstrofe) i en einerbakke uten sny.

Nordvika, Aglapsvik:

3 teist, 2 gulnebblom, 2 svartand, 203 ærfugl, 50 nise

Nakken, Kårvikhamn:

23 praktærfugl, 1 teist

Molvika, Gisundet

17 praktærfugl, 2 gulnebblom, 14 ærfugl, 1 teist

Forberget, Gisundet:

300 ærfugl

Ellers sjøorre, havelle, sil- og stokkand, meir ærfugl her og der, grønnfink, dompap, kjøtt-, blå- og granmeis, havørn, storskarv, krykkje, stormåsa, etc. på turen.

Vigdis

Målsnes midt i februar 2014

Karl-Birger og eg kjørte mandag 17. februar en tur via Aursfjorden tel Målsneset for å registrere vinterfugl. Vi kjørte også en snartur over tel Navaren. Det va +2 °C då vi starta heimefrå i et fantastisk flott “vårvær”. I Kjerkevika, Balsfjord, så vi 3 gråhegre raste på kaikanten + ei nøtteskrike flyge frå en fôringsplass.

Målselvutløpet NR:

22 sangsvane, 67 stokkand, 875 siland, 39 fiskemåse

Målsnesodden – Korrisøyra:

113 alke, 1 fiskemåse

Grimstadbukta:

1 nøtteskrike, 2 gulspurv, 2 blåmeis, 18 gråspurv

Ytre Navaren:

1 blåmeis

Vi så også nån havørne på turen våres. Fint å sjå at havørnparan passa på reirplassan og håpe at det blir mange havørnunga som kjem på vingan dettan året.

Har sjølsagt ikkje tatt med alle fuglan vi registrerte.

Vigdis