Marstellinga 2016

Helga kom ikke med det fine været som yr.no lovet oss tidligere i uka. De hadde lovte oss sol og varmegrader. Varmegradene fikk vi. Sola kom ikke – og det var litt småregn i luften. Mest regnet det mens vi pauset og mesket oss med innhold i termos og plastikkbokser på søndag. Da fikk vi også ei vindrosse som gjorde forholdene litt utrivelige. Likevel var observasjonsforholdene egentlig upåklagelige. Bortsett fra vindrossa på søndag, var det rolige forhold hele tiden, med upåklagelig sikt.

Det var upåklagelig oppmøte begge dagene. Frank, Hans, Magne, Ketil, Steinar, Jan-Inge, Mette og Jann-Oskar som stod for tellinga på lørdag. Magne og Hans kunne ikke være med på søndag. Det kunne heller ikke Mette.

Målsnes lørdag den 12. mars
Sjelden, om noen gang tidligere, har vi sett så lang fjære som denne gangen, og vi så for oss mange gode observasjoner. Det slo ikke helt til, selv om silendene var hjertelig til stede i stort antall. Som tidligere tellesesonger, var antallet betydelig lavere i mars enn i novembertellinga i den samme sesongen. Som ventet fant vi likevel flokken fra Leikneset og utover i Målselvutløpet.

Observatører_IMG_3979
Og slik foretar vi observasjonene. I veikanten med kikkert og teleskop.
Foto: Ketil Vegum.

Det var mye aktivitet på endene. Men vi merket oss at det ikke virket å være så stor andel som dykket, som det pleier å være. Den andel har vi forsøkt å anslå til om lag 20 prosent. Nå var det mest lek og kurtise på gangen. Mange av fuglene flyttet på seg, slik at det var vanskelig å telle og anslå på stedet. Derfor har vi telt på bilder denne gangen. Selv da får vi imidlertid ikke nøyaktig antall, på grunn av aktiviteten og bevegelsene på endene.

Langs land under Vassbruna lå det 40 sangsvaner, som er nesten dobbelt sp stort som det vi har hatt ved tidligere tellinger. Det så også ut til at det meste av måser i området hadde samlet seg i Målselvutløpet denne helga, med rundt 200 gråmåser og 24 svartbak. Det var usedvanlig få måser i ungfugldrakt.

Lengst inn i utløpet satt det to voksne havørner, mens det satt ei ung havørn på en av de ytterste sandørene. Den hadde selskap av en steinkobbe som stakk hodet opp over vassflata.

Fra kaia og utover mot Korris hadde vi svært få observasjoner. Det mest spennende var en teist og seks haveller, og 5 – 6 niser.

Etter turen over til Skog og Navaren kunne vi føye 4 gråmåser og en storskarv til på lista vår.

Telledagen ble avsluttet med kaffebesøk hos Hans og Hermien. Hans rundet 80 sist torsdag, så det vanket både kaffe, te og kaker. Tungebåndet løsner lett i godt selskap, så også denne gangen, der den ene gode fortellingen avløste den andre og bidro til sosial velvære og trivsel for alle i selskapet. Stor takk til gode verter.

Observasjoner på lørdag
ca 200 gråmåser
24 svartbak
Ca 1350 silender
40 sangsvaner
48 stokkender
3 havørner
2 storskarv
6 haveller
1 teist
1 sjøorre

og en steinkobbe

Søndag den 13. mars

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var skikkelig «langfjære» begge dagene. Bildet er tatt fra Rossfjordneset og oppover elva. Foto: Jann-Oskar

Som tidligere nevnt var det gode forhold under selve tellinga, selv om det kom noen flere regndråper enn det gjorde på lørdag. Og den lange fjæra – rene langfredagsfjæra – skrudde opp forhåpningene våre til å få mange gode observasjoner. Det ble ikke det helt store, selv om tre unge havørner ikke er å forakte. Dette må være den aller første gangen i løpet av de 24 årene som forfatteren av disse linjene har vært med på tellingene, at det ikke ble observert en eneste fjæreplytt. Kan de ha startet på reisen til Tajmyr aller lengst nord på det europeiske fastlandet allerede, eller kan det være andre forhold som gjør at de var fraværende? Vi får vel noen meldinger etter hvert som gir oss et mulig svar på det.

Vi hadde forventet å se tjelden denne gangen. I Mefjordvær var den sett allerede den 7. mars i år. Men nei, ingen tjeld heller. En trøst får være at storskarven var tilbake på brygga på Rossfjordneset etter å ha vært fraværende de siste tellingene.

Storskarv_IMG_4556 Havørn_IMG_4527
Skarven var tilbake på brygga på Rossfjordneset, og to unge havørner poserte villig fra et par steiner. Begge foto: Ketil Vegum

Vi faller som regel for fristelsen å fortsette turen innover mot Sultindvika når vi likevel er på disse kantene. Så også denne gangen. Selv om observasjonene som vi gjør under denne avstikkeren ikke er en del av tellingene i forbindelse med SAEPOP-programmet, så registrerer vi det vi ser og legger det oss, i det minste, på minnet. En sjøorre, et par haveller, havørn og noen orrer stikker seg ut på lista over observasjoner fra denne turen.

Helt avslutningsvis sjekket vi om fossekallen holdt til i elva som renner ut av Finnfjordvatnet. Og joda, den gjorde det.

Observasjoner på søndag
3 havørner
6 Sangsvane
91 Stokkender
7 gråmåser
2 svartbaker
6 storskarver
1 siland

Fossekall_IMG_4582
Og dagen ble avsluttet med et besøk i elva for å se etter fossekallen. Foto: Ketil Vegum

Novembertellinga 2015

Målsnes 14. november

Aldri tidligere de 23 årene som er gått siden jeg var med første gangen, har jeg opplevd maken til novemberforhold. Null grader Celsius, overskyet, men med høyt skydekke og fantastisk sikt – og ikke et vindpust før jeg kom til Korris. Ved Korris laget en bris fra øst litt bølger på fjorden.

Sjøen lå speilblank ved Målsnes.

Det var uvanlig lite måse å se, og mot Skog og Navaren, der det pleier å være en del, observerte jeg ett individ. En gråmåse.
De siste årene har vi kunnet observere en del alker utenfor Målsnes, og den var der nå også. Jeg har litt sans for denne arten, som vi sjelden ser så nært land hos oss.
Ærfugl så jeg kun et fåtall av ved Navaren. Og havella var helt borte.
Men du verden, så mange silender! Først en flokk som jeg telte og takserte til å være på ca 700 individer ved Hollenderneset. Deretter spredt fra Nordnes til Ørbanken og videre utover fjorden, men ikke så langt som til Målsnes, var det om lag 3000 individer. Jeg har ikke sett så mange silender på en gang i området tidligere, og måtte bruke mer tid enn vanlig på strekningen.

Jeg tenkte at jeg skulle bruke litt mer tid på tilbaketuren for å sjekke om det lå laksender i silandflokkene. Sjøen var da halvflødd, og det lå bare en liten flokk silender igjen utfor Nordnes. Dette bekrefter inntrykket fra tidligere om at endene trekker innover når sjøen faller, og ut av området når det flør. Og det kan kansje ha sammenheng med at silanda beiter på forholdsvis grunt vann.

Rossfjorden 15. november
Om forholdene var spesielle på lørdag, så var de i grunnen ikke mindre spesielle på søndag. Det regnet på Finnfjordeidet, og tåka lå tett da jeg kjørte heimana. Det gjorde at jeg var litt i tvil om det i det hele tatt ville være mulig å gjennomføre tellingen denne dagen. Jeg dro likevel ut og fikk en topp dag. Vindstille og god sikt da jeg kom ned til Straumen. At det regnet, betydde ikke noe for telleforholdene. Temperatur et par grader over null.
Men aldri tidligere har jeg opplevd ei sånn vassføring i elva ut fra Rossfjordvatnet. Den gikk stor og tung, og det var ikke tegn til liv, verken på vatnet eller fra brua og nedover så langt det var mulig å se.

Elva gikk stor og tung fra Rossfjordvatnet, og det var ikke en fugl å se fra brua i Straumen.

Fugl fikk jeg ikke i kikkerten før jeg kom til leira nærmest utløpet. Da var den der, den alltid like trofaste fjæreplytten – i samme antall som vi har hatt de siste årene. Der lå også stokkendene, som denne gangen var samlet på et oversiktlig og lett ”tellelig” område. Jeg parkerte ved garasjen som vi pleier å gjøre og ruslet ned til elva derfra. Det var tydelig at det hadde vært stor aktivitet på brinken ved elva, da bakken var helt dekt med spor etter svømmeføtter. Jeg regner med at det var stokkendene som hadde holdt til der og beitet på flo sjø.

Tett i tett med spor ender ender.

Ved kaia på Rossfjordneset fikk jeg et hyggelig gjensyn med storskarv på taket av brygga. Den var riktignok alene, men da det er flere år siden sist vi så storskarv akkurat her, var dette en helt ok opplevelse.
Litt lenger ut i fjorden, mellom brygga og den røde staken (der det for øvrig også satt en storskarv), fikk jeg en ny gjensynsopplevelse. Jeg husker ikke hvor lenge siden det er at jeg har sett sjøorre i området, men der lå det jammen et enkeltindivid, en hann.

Siden forholdene var så bra, selv om det regnet, tok jeg turen videre innover Målselvfjorden forbi Sultindvik og til veienden ved Steinheim. Og opplevde at en gjeng med gråmåser samlet seg i en tett knute ute på fjorden. Knuten var så tett, og aktiviteten så hektisk, at jeg fikk ikke oversikt over antallet før ting hadde roet seg derute. Jeg regner med at det var ett eller annet fiskeslag som gikk i stim nær oveflaten og som de beitet på, sammen med et titalls alker.

Tilbaketuren gikk på Tårnelvsida av Rossfjordvatnet. Stemningsfullt i grunnen, når tåka ligger slik.

Jann-Oskar
novemberteller 2015

Observasjonene, kortversjon
Målsnes
Havørn 2
Siland 3700
Gråmåse 20
Storskarv 3
Stokkand 137
Svartbak 2
Alke 29
Ærfugl 6

Rossfjorden (inklusive Sultindvik, siden denne tellinga likevel ikke skal innrapporteres)
Fjæreplytt 260+
Stokkender 201
Storskarv 2
Teist 1
Sjøorre 1
Gråmåse
Alke 10
Havørn 1
Siland 6
Havelle 4

Om å skape forventninger

Steinar har produsert kvinandkasser i vinter. Slike skal henges opp. Tunge er de, og høyt skal de henges. Vel, høyden er neppe det vesentligste. Det viktigste er at de blir hengt opp. Til det er det kjekt å være minst to.

20150321_162245

Over myra ut i felt

20150321_162309

For at det ikke skal være noen som helst tvil. Det var Steinar som stod for slitet.

To karer tok seg på tak en vakker vinterdag, fant fram kassene, skiene og stavene, stige og skikjelken, skruemaskin og kaffekanne og tok seg en tur i Finnfjordmarka en lørdags ettermiddag. På godt føre, og med god tid på seg, ble det ei fin vandring over myr og langs bredden av Finnfjordvatnet, i bjørkeskog og furuskog – og over nok ei myr og enda en furuskog. Til Mevatnet. Retur samme vei. I mellom tida hadde kvinender som til våren vil være på jakt etter et hulrom å hekke i, fått noe flere å velge mellom. Og to halvgamle gubber hadde fått seg nye forventninger om å observere kvinandunger i sivet i Kjosen en forsommerkveld.
Det er rart dette med forventninger som man lager seg etter en slik innsats. Man vokser aldri fra dem.

20150321_15213620150321_151953 20150321_152158

Det er også noe eget ved en vindstille senvinterdag når lyset begynner å dempes mot kveld. Skjermet fra trafikk og andre forstyrrelser opppleves lyset og stillheten ekstra intenst. To halvgamle gubber trenger ikke utveksle ord og meninger for å oppfatte det. Mens de blir stadig varmere under trøya, siger de over den siste myra i rolig tempo fram til veien og enes om at den som holder på lenge nok, kommer alltids fram til slutt.

20150321_174402

På heimtur en stille vinterdag.

Jann-Oskar

Marstellingene 2015

Helga 14. og 15. mars kjørte vi våre faste runder for å gjennomføre den årlige sjøfugltellinga.
”Vi” var på lørdag Hans og Hermien, Frank , Jan Inge , Magne , Steinar  og Jann-Oskar .
På søndag stilte Per K.  i stedet for Hans og Hermien. Oppmøtet var med andre ord meget bra i det vi kjørte i gang den 35. sesongen med tellingene.

 

LØRDAG MÅLSNES

Korris, Navaren og Skog
Været viste seg ikke fra den mest lovende siden i det vi møtte opp på Olsborg til vanlig tid kl 0900. Og da vi nærmet oss Målselvutløpet, holdt det akkurat hva det lovet da vi startet ut fra Olsborg. Men vi fikk da gjort våre registreringer. I grunnen var ikke vinden verre, eller sikten regnet og dårligere, enn at registreringene etter måten gikk bra. Vi fant imidlertid ut at forholdene var såpass krevende at vi bestemte oss for å utsett silandtellingene til sjøen hadde falt mer, dvs. til vi hadde gjort unna de andre tellingene, både på Korris, Navaren og Skog. Så spredt som silendene lå, og at de lå såpass langt fra land som de gjorde da vi ankom sjøen, ville gjøre tellingene våre veldig usikre.

I mellommtida hadde vi andre hyggelige observasjoner, bl.a. mange hettemåseobservasjoner. Det har ikke pleid å være veldig vanlig med hettemåseobservasjoner på disse tellingene, så desto hyggeligere med disse. Meldinger fra andre steder i regioen forteller imidlertid om en del observasjoner av arten, mens fiskemåsen lar vente på seg. Vi hadde de heller ingen observasjoner av den vanligste av småmåsene våre.

I det vi rundet svingen før kaia på Målsnes, hadde vi et aldri så lite møte med de første snøspurvene for året, i det tre individer lettet fra gressbakken og satte kursen mot fjæra. Like før det hadde vi observert tretti fjærplytter som søkte mat langs vankanten. Arten er jo en av de vi virkelig pleier å ha et visst antall av i løpet av tellehelgene våre. Bare ikke på Målsnes, der det kan gå år mellom hver gang vi ser den, og da i mindre antall, slik som denne gangen.

Havørn, kråke og siland
Etter Skog og Navaren var det til på nytt med et forsøk på å få oversikt over silendene. Vi begynte tellingene i det vi kom ned til sjøen igjen, men det var stor uro i flokken og umulig å telle den. Det lettet hele tiden småflokker med fugl som strøk sørover reservatet. Vi beslutett dermed at vi skulle ta samme retningen og snu inne med sandørene, som nå ville være felt tørr. På den måten håpet vi å møte flokkene som fløy innover og lykkes i å få telt det meste av fugl.

Inne ved sandørene fikk vi endelig dagens første havørner, med en ungfugl som holdt seg for seg selv, og to voksne individer. Den ene av de voksne fuglene kom med noe som så ut som et ganske stort torskehode i klørne. Etter torskehodet så det ut til å henge rester av innvoller.

Adferden til de to voksne ørnene bar tydelig preg av at det var vår og romantikk i luften der de la hodene bakover og ga fra seg kaklende lyder. Sjekketrikset fra ørna med torskehodet var imidlertid ikke mer helhjertet enn at den selv ga seg til å ete på det, uten å dele med den andre. Dog var det enkelte som tydligvis mente at deling var på sin plass. Tre kråker inntok nemlig arenaen og la for dagen en betydelig interesse for serveringen. Den ene utviste også et stort mot i det den ga seg til å hakke i delikatessene. Ørna lot seg ikke affisere særlig før kråka begynte å dra i maten, kraftig nok til at ørna måtte ta et bedre tak i den. Da fikk imidlertid kråka utvetydig beskjed om at nok var nok. Beskjeden var likevel ikke tydeligere enn at etternoen skunder var kråka i gang igjen. Denne gangen i litt forsiktigere vendinger i det den nøyde seg med å plukke småbiter fra det samme måltidet som ørna inntok.
Opplevelsen var for oss et krydder på dagen.

Ved sandørene lå det bare et lite ti-talls silender. Nordover i reservatet møtte vi ingen. Før vi nærmet oss marbakken. Der lå de nestenpå rad og rekke i et bredt bånd som strakte seg over nesten halve bredden av utløpet. Og de lå faktisk rolig nok til at vi greide å gjennomføre ei rimelig god telling. Antallet viste seg også å stemme bra med tellinger gjort på fotografier etter marstellingene de siste årene, i det vi kom fra til at det var 2500 ender her.

Telleresultatene fra Målsnes
Stokkand 49
Sangsvane 29
Siland 2500
Hettemåse 32
Gråmåse 30
Svartbak 8
Fjæreplytt 30
Havørn 3
Storskarv 10

SØNDAG ROSSFJORDEN

Søndagen vartet værgudene opp med rene påskestemingen. Kjøligere vær, rundt minus fem. Nesten vindstille og god sikt.
Fast stopp for å sjekke råke i utløpet av Rossfjord vatnet, ga som vanlig ikke de mange observasjonene. Et par stokkandhanner var resultet her.
Fra brua i Straumen hadde vi også denne gangen få observasjoner, med et par sangsvaner og trettetalls stokkender.
Det hadde lagt seg ei tynn ishinne langs land nedover elva, og det er nok forklaringen på få observasjoner her. Noen stokkender kunne vi likevel se i åpne partier.

Ny observasjonspost
Denne gangen ville vi prøve ut et nye utkikkspunkt. Vi hadde gjort avtale med Tor Arne Selvlid om at vi kunne parkere på gårdsplassen hans og rusle ned til elva derfra. Hvilket vi gjorde. Og hvilket førte til veldig hyggelig prat med Tor Arne og Gunn. De følger med på det som skjer i området og kunne bidra med interessant informasjon om fugl både på elva og innoer land. Og de ønsket oss velkommen til å bruke området når det måtte være. Muligens kan området egne seg til en fugletur en forsommerkveld.

Med utkikkspunkt fra Tor Arne og Gunns eiendom kunne vi finne de vi forventer å se hver gang bi teller gfra Rossfjordeneset. I alt kom vi fram til 350 av dem. Fjæreplyttene. Fra der vi stod, kunne vi se dem i silhuett mot vannflata der de hastet langs sandøra på stadig matsøk.

Våren er her
Fra samme utkikkspunkt kunne vi også finne vårtegnet over alle for folk som har vokst opp i fjæra. I hildringen langt der borte skinte det i hvit brystkasse og rødt nebb. Tjelden var kommet! I alt ble det observert syv individer denne søndagen. Det er faktisk tidlig til å være her. Meldinger fra andre steder i regionen forteller også om tidlige observasjoner av tjeld i år.

Vi pleier ofte å legge turen videre utover mot Sultindvika når det er godvær under marstelingene. Så også denne gangen. Og fra Sultindvineset kunne vi observere 12 svartender. Men havella og ærfuglen manglet denne gangen også. Som så mange ganger.

NOF har valgt ut havella til å være årets fugl i 2015. Bestanden har gått tilbake. Våre egne erfaringer, der vi for tjue år siden kunne observere flere hundre individer i løpet av en tellehelg, til at det går år mellom hver gang vi ser en havelle nå, tyder på at noe har skjedd. Det er viktig at vi fortsetter å følge med på bestandsutviklingen, og i så måte kan du gjøre en innsats ved å rapportere dine observasjoner. Det er særlig hekkinger som det er viktig å få informasjon om, men også andre observasjoner er av interesse.

Telleresultatene fra Rossfjorden
Stokkand 57
Sangsvane 2
Gråhegre 1
Teist 1
Tjeld 7
Gråmåse 9
Svartbak 2
Fjæreplytt 350

Jann-Oskar

TA VARE PÅ KLIMAET FOR KOMMENDE GENERASJONER

-1

16 lydhøre personer var samlet til temakveld på Høgtun sist torsdag, i anledningen foredrag av Hans Jørgen Rasmussen fra klimaskolen i Narvik.

Hans Jørgen er bitt av klimasaken og ble en engasjert foredragsholder rett og slett fordi det er framtiden for menneskeslekten som står på spill. Som pensjonist klarte han ikke lenge å kvile på sine laurbær og det er aktivist han går inn for å være.

Budskapet er klart, framtiden er her og nå.

Vår livsstil nå blir våre barns og barnebarns problemer senere. Vi må stoppe den globale oppvarmingen og til det kreves vilje og mot, men vi har ikke noe valg. Alle kan bidra med noe og ikke minst kan alle sette makt bak kravene til politikerne om å sette klima på dagsorden.

Det er mange som tviler på alvoret i situasjonen, mange vil helst fortrenge alvoret. Ingen av delene bidrar til å, i det minste, sette på bremsene av forbruk av ikke fornybare ressurser og finne alternative veier til et sunnere liv for kloden vår. Vi blir ikke lykkeligere av en vekstspiral som har gått til himmels, men vi kan bli mer tilfredse ved å forholde oss aktiv til hva vi kan bremse på i eget forbruk både privat, i jobb, som arbeidsgiver, osv.

Ingen står alene om dette, det er mange engasjerte mennesker rundt omkring i verden, selv om vi ikke hører så mye om det i mediene. Vi må la oss inspirere til å bidra med det lille vi faktisk kan, selv om det høres litt puslete ut.

Hver rømmeboks du vasker og hiver i plastsamleposen utgjør en ressurs til å gjenvinne plasten til noe nytt. Som kjent, mange små dråper gjør den store å.

Vi er alle ”petroholikere”, sa Rasmussen og viste oss det mangfoldet av ting olje blir brukt til som basiskomponent. Plast i all slags utforminger, fleece, kremer, som en hinne rundt frukt for å øke holdbarheten og utallige andre bruksområder. Oljen tar slutt, den er ikke fornybar, det store forbruket må ned for å få ned CO2, vi må bli alternative i hodet.

Det er egentlig en spennende oppdagelsesreise å fordype seg i dette.

Her er noen adresser på nett:

www.klimautfordringen , bloggen Klimautfordringen og deg og Klimaskolen.

En slideshow finnes på:

https://www.dropbox.com/s/zvcm15jiftdaaoq/Klimam%C3%B8te%20H%C3%B8gtun%20mars%202015%20KORT%20FINAL.pps?dl=0Hermien Prestbakmo

Tur mellom Bergsøyan etter kval og fugl

En stødig skipper Dag i forgrunnen. Bak Står Trude og Mogens. Foto: Tormod Amundsen.

En stødig skipper Dag i forgrunnen. Bak Står Trude og Mogens. Og aller lengst bak står sola opp – for oss var det første gangen i år. Foto: Tormod Amundsen.

For en liten uke siden fikk jeg en hyggelig invitasjon fra Trude Mørkved og Dag Strømholdt hos Base Camp Senja. De bød meg på en tur ut mellom Bergsøyan for å se etter kval og fugl. Med på turen skulle også Mogens, aktivitetsleder hos Hamn i Senja, og Tormod Amundsen fra Biotope i Vardø, være. Søk gjerne opp begge bedriftene på Internett. Du finenr dem på http://www.basecampsenja.no og http://www.biotope.no.

For en fasttømret landkrabbe som meg, var det ganske stor sjø med lange dønninger. Takket være en hensynsfull båtfører Dag, hadde også jeg en fin og behagelig tur på havet den dagen. Og jeg gjentar gjerne en slik tur ved andre anledninger.

Nå var ikke dette første gangen jeg var ute mellom øyene, men det var første gangen at jeg fikk ett av de tøffeste dyrene i havet på nært hold. En godt voksen spekkhoggerhann gjorde oss den ære å dukke opp ved båten et par ganger. I tillegg kunne vi observere flere spekkhoggere, også hunner og kalver, lenger ut. Det vanlige er jo at disse dyrene opptrer i familiegrupper, og hannen er lett gjenkjennelig på den svært høye ryggfinnen. Ryggfinnen blir også kalt for stauren, og den har gitt spekkhoggeren, som er en delfin, navnet staurkval.

Staurkval. Foto: Tormod Amundsen.

Staurkval. Foto: Tormod Amundsen.

Noe urolig hav, og en skriver av disse linjer som blir noe ustø når underlaget beveger svært mye mer på seg enn stiene under nettrundene i Dividalen gjør, skapte litt problemer med å få til fulltreffere med kameraet. Tormod Amundsen har derfor forbarmet seg over oss og lar oss bruke bilder han tok på turen.

Nå er nok høysesongen for kvalobservasjoner langs yttersida av Senja på hell. Vi fikk derfor ikke oppleve de massive flokkene på mange titalls dyr som andre har opplevd tidligere i år. Vi fikk heller ikke se noen knølkvaler. Det skal ennå være noen knøler igjen lenger nord i fylket, så den som er heldig, vil ennå kunne få oppleve å se en eller flere av disse majestetiske dyrene.

Ekspedisjonsdeltakere. Foto: Tormod Amundsen.

Ekspedisjonsdeltakere. Foto: Tormod Amundsen.

Etter turen serverte Trude og Dag lunsj på Posthuset. De har nemlig pusset opp det gamle posthuset på Skaland hvorfra de driver reiselivsbedriften sin. Blant tilbudene deres finner vi turer ut blant Bergsøyan som ett av de viktigste. De kan også besørge overnatting og har ved flere anledninger vært vertskap for kurs, bla. a. for fotografer.

Etter lunsjen holdt Tormod Amundsen et meget interessant foredrag om Biotope. Biotope er akrkitektkontoret han driver i Vardø sammen med sin kone. De bruker arkitektur som et verktøy for å promotere natur.

Sjefen i luftrommet mellom Bergsøyan. Foto: Tormod Amundsen.

Sjefen i luftrommet mellom Bergsøyan. Foto: Tormod Amundsen.

Jeg har som sagt vært ute blant øyene flere ganger, både i båt og kajakk, og vet at det ligger til rette for å ha fine opplevelser der. På turen vi hadde onsdag 28. januar, kunne vi observere svært mange havørner. Utover vårvinteren vil det nå være mulig å se store mengder med storskarv og toppskarv, og etter som det skrider utover våren vil fugleopplevelsene strømme på.

En tur ute blant Bergsøyan er kanskje en god idé for en ekskursjon i laget…?

 

Jann-Oskar

Ut og lytt!

Kista og Kvittind.

Måtte bare ut og ta et bilde av nordlyset i kveld der det glødet bak Kistefjell. Den som kjenner stjernehimmelen godt, kan kanskje finne stjernebildet Svanen på bildet. Det vil nok være lettere sagt enn gjort, da apparatet fanger inn så mange flere stjerner enn de fleste av oss ser med det blotte øyet.

Men det jeg egentlig ville fram til, var at mens jeg drev på med fotoseansen, så spilte perleugla for meg – i tjue minus. Så ut og lytt, folkens! Og merk dere hvor mange som spiller og hvor de er!

Jann-Oskar

Edderkoppkurset

Kurskveld_DSC4404
Onsdag den 21. januar gjennomførte vi den siste kursvelden på edderkoppkurset. Denne gangen forsøkte vi oss på å bestemme edderkopper til familie og slekt, noe som kan være utfordrende nok for oss amatører. Så får vi øve oss på eksemplarene vi samlet sist sommer og bli godt kjent med edderkoppnøkkelen, før vi bestemmer oss for om vi skal gå løs på artene en gang i framtida.

Som vanlig var Kjetil en engasjert og inspirerende foredragsholder, som veiledet oss på skjerm før han slapp oss løs på egen hånd.

Vi planlegger forøvrig neste kurs allerede, også det med Kjetil som kursleder, og da er det insekter det skal handle om.

Gled dere!

Jann-Oskar

Mellom Treriksrøysa og Torneträsk

 

Hans_DSC4376

En engasjert Hans Prestbakmo holdt et et fengslende og inspirerende foredrag…

tilhørerne_DSC4375

… og holdt tilhørerne i ånde gjennom den drøye timen det varte.

Det begynte på midten av sekstitallet. Da startet Hans og Hermien Prestbakmo den lange rekken av turer langs grensa mot Sverige i innlandet i Troms. De har tilbrakt timer og dager og uker i området. Så sent som i 2010, om skribleren av disse linjene husker riktig, lå de der inne i villmarka en hel måned – midt i vårløsninga. Den tida på året er disse fjellområdene lite tilgjengelig, og kun de få og mest avanserte brukerne av området er i stand til å mestre et såpass langvarig opphold. Selv om det etter hvert er mange som ferdes i området mesteparten av året, gikk det 18 dager den gangen uten at de så andre fjellvandrere.

Alle oppholdene har gitt dem mange opplevelser. I tillegg er de svært kunnskapsrike og har godt kjennskap til faunaen og floraen og geologien i området. Og historien. I tillegg er Hans en dyktig fotograf som har hatt med seg fotoutstyret på de fleste turene sine. Alt dette gjør at de har så mye å bidra med og formidle til oss som ikke har tatt området i bruk i like stor grad. Og de formidler det villig vekk. Takk og lov! Jeg føler meg trygg på at de vel tjue personene som møtte opp torsdag 8. januar i auditoriet på Høgtun for å høre Hans fortelle om natur mellom Treriksrøysa og Torneträsk neppe sier meg i mot.

Det var mer enn bildene av storslått natur som man kunne la seg begeistre av. For Hans kan formidle det som ligger bak bildene. Ett er det han kan formidle om naturen i seg selv – med viten om geologi og dyreliv og planteliv – der man blir slått av den rikdommen og frodigheten og mangfoldet, på tross av høyde over havet og det som sikkert kan oppleves som barske klimatiske forhold store deler av året. Desto sterkere blir opplevelsen når det går opp for oss at i det man trodde var øde villmark, finner vi spor etter menneskers virke gjennom årtusener.

Det kunne ikke gått så mange hundre årene etter at isen hadde trukket seg tilbake fra fjellheimen her før den var dekket av vegetasjon. Og dermed fantes det grunnlag for dyreliv og livberging for et folk som levde av jakt og sanking. For her fant folk tidlig livberging, og her satte de sporene sine, som skulle gi oss noe å undres over, og til å pirre tankene og refleksjonene våre. Boplasser, tufter og fangstgroper gir oss en idé om hvordan de levde. Og gravene noen tanker om hvordan de behandlet sine døde. Sporene finner vi over hele området.

Hvem var disse folkene – egentlig? Hvordan var kulturen deres? Og hvordan endret den seg til å bli de folkeslagene som skulle fortsette å leve i og av området?

Man kan undres.

Noe vet vi med større sikkerhet. For det er ikke bare spor etter de eldste tidene vi finner i området. Noe er av nyere dato. Og noe er av helt ny dato. Ett er hyttene som er bygd er her, og sporene etter dagens vandrere. De vet vi mye om. Likevel undres man, og man lager seg noe spørsmål å stille, om hva de gjorde og tenkte så sent som for noe tiår siden, de som la igjen ei steikepanne, eller tomme hermetikkbokser? Steikepanna kan være lagt igjen med tanke på senere bruk. Så kom aldri den anledningen. De som la igjen hermetikkboksene kvittet seg nok med søppel, uten tanker om eller hensyn til området de forlot.

Da lå det nok andre tanker bak symaskinen, som noen snublet over for noen år siden.

Og ennå finnes det mye spennende, og mange tankevekkere, og venter på å bli oppdaget blant viddene, dalene, skogene og fjellene langs Kjølen mellom Treriksrøysa og Torneträsk.

Tak Hans, for et fengslende og inspirerende foredrag!

Jann-Oskar

Kvit havelle

Noen uker før jul fikk vi melding om en noe uvanlig havelle i Senjahopen. Det var Roger Wilsgaard som meddelte oss det, og som sendte oss et bilde. Fuglen har vært observert flere ganger i løpet av de siste ukene, og kan være et mål for den som tar seg en tur i området for å se etter kval og havørn.

Havelle

Foto: Roger Wilsgaard